«Unnskyld» holder ikke

Før helga kunne vi lese at Oslo Frps programkomité ønsker å rive blokker i Groruddalen. I beste fall ble det sagt av en sleivkjeft i et ubetenksomt øyeblikk. I verste fall har Frp avslørt sin «enkle» løsning på et svært komplekst problem.

For selv om det i ettertid viser seg at selv sentrale krefter i partiet synes forslaget ble litt vel drøy kost – og faktisk slettet det før årsmøtet skulle votere over det – er det provoserende å vite at et slikt forslag til løsning i det hele tatt har stått svart på hvitt.

Det betyr at noen må ha ment det. Disse «noen» må også ha hatt relativt sentrale posisjoner i partiet, med tanke på at det nådde programkomiteen, og i noen dager ble vurdert som et svært seriøst og realistisk forslag.

Det er faktisk så alvorlig at det spiller liten rolle at forslaget ble trukket før det faktisk ble stemt over. Frp har lagt for dagen noen holdninger som er uakseptable.

For – som byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn (Ap) påpeker – handler ikke dette først og fremst om hvilken boform man ønsker i et gitt geografisk område. Det handler om hvilke mennesker vi ønsker skal bo inni blokkene. Og for Frp er det ikke ønskelig å konsentrere altfor mange ikke-etnisk norske i blokker i Groruddalen.

AMMERUD-BEBOER: – Her har jeg bodd i 43 år og jeg skal bo her til jeg dør

Denne holdningen vitner om svært lite kunnskap om Groruddalen. I stedet for å ta både menneskene som bor her på alvor, velger man å sette en femtedel av Oslos befolkning i bås – en bås det ikke er spesielt hyggelig å bli satt i.

Å rive et menneskes hjem virker neppe stimulerende på integreringen. Å rive det samme mennesket opp fra eget nærmiljø og plassere dem i en bolig et annet sted i byen eller landet virker neppe heller spesielt stimulerende på verken trygghet eller tilhørighet. Begge viktige elementer for å delta i det norske samfunnet, både på skole, i arbeidsliv og i sosiale sammenhenger.

Kan virkelig Frp ha tenkt gjennom hvilke konsekvenser forslaget deres ville få? I stedet for økt integrering, trygghet og deltakelse i samfunnet får forslaget fra Frp folk i Groruddalen til å grøsse. Det er nemlig ikke sånn at Groruddalen er en slags helvetes forgård, der folk higer etter å komme seg vekk. Heller tvert i mot.

I en forskningsrapport om drabantbyer i Oslo oppgir folk på Romsås at de trives svært godt. Det samme kan bare 10 prosent av de andre spurte i undersøkelsen oppgi om sitt nærmiljø. Et av de viktigste kriteriene for trivsel oppgis å være kjennskap til området. Med andre ord – vi trives best der vi er kjent.

Men for Frp synes ikke det å være viktig. Som så mange andre ganger synes det lettere å sette likhetstegn mellom vellykkede og velstående, og ettersom Groruddalen ikke scorer aller høyest på det siste fortjener de som bor der heller ikke stempelet «vellykket».

Det er særdeles ufortjent. Muligens er det også å tillegge opphavsmennene til Frps forslag utilsiktede meninger. Men før man slenger ut av seg den type raljering som partiet gjorde før helga, bør man tenke gjennom konsekvensene det får for menneskene som rammes.

Dette handler nemlig langt fra om et artig påfunn for å sette temaet integrering på dagsorden. Det handler heller ikke om at dyptpløyende utfordringer kan fikses med et pennestrøk – eller i dette tilfellet, en gravemaskin. Det handler om at man tilkjennegir hva man egentlig mener om de 130.000 som har sine hjem i Groruddalen. Og det er en særdeles stor grad av mangel på respekt for disse.

Hege Bjørnsdatter Braaten

Nyhetsredaktør, Lokalavisene Oslo